Høring vedrørende
forslag til endringer i sosialloven,
Kapittel 1;
Utenlandske statsborgeres rett til sosialhjelp
OMOD,
juni 2004
OMOD ønsker med
dette å avgi høring til ovennevnte forslag. Vi vil innledningsvis si
at vi er svært kritiske til de foreslåtte endringene, og ser meget alvorlig
på at departementet med dette forslaget vil forverre livssituasjonen
til mennesker som allerede har det svært vanskelig.
Vi mener at noen
av de foreslåtte endringene er av så graverende karakter at man her
ikke kan bruke forskriftsendring som metode. Det burde være fremmet
som lovendring.
Departementet skriver
at forslaget ikke er ment å endre rettstilstanden. Vi kan ikke se annet
enn at dette forslaget ENDRER rettstilstanden. Forslaget innebærer,
så langt vi kan se, en undergraving av sosialtjenestelovens formål.
Det gjelder særlig i forhold til spørsmålet om likeverd, fordi man med
dette forslaget holder enkelte grupper utenfor velferdsgoder, ved at
årsak til at de er kommet i en vanskelig situasjon gjøres til et avgjørende
forhold for rettigheter. Det gjelder og i forhold til innføringen av
et særskilt dokumentasjonskrav for en gruppe.
Det offentlige HAR
et ansvar i følge EMK for å sikre at alle som er i landet får en behandling
som ikke er nedverdigende. Dette ansvaret kan ikke departementet løpe
fra. Vi opplever at det er det departementet forsøker med dette forslaget
til forskriftsendring.
100 år tilbake
i tid
OMOD deler det
synet som også SMED har fremmet, at dette forslaget setter sosiallovgivningen
mange år tilbake i tid. For over 100 år siden var man i stor grad avhengig
av private organisasjoner eller personer dersom man trengte hjelp. Man
skilte da mellom verdige og uverdige trengende. Man var verdig trengende
dersom man uforskyldt var kommet i uløkka (var blitt enke), og eksempelvis
kunne kirken da stille opp. Man var uverdig trengende dersom uløkka
var selvforskyldt (at man hadde spilt bort gård og grunn), og det var
da langt vanskeligere å få hjelp. Man skilte på årsak til livssituasjon,
og dette var avgjørende for om man fikk hjelp eller ikke. Etter hvert
får vi en bevegelse mot at hjelp til ”trengende” er et offentlig anliggende,
og man får på plass en oppfatning om at sosialstønad er en rettighet.
Dette har tatt lang tid å bygge opp. Det er basert på at man ikke legger
vekt på årsak til problemet, man har andre vurderingskriterier (formue,
inntekt, forsørgeransvar osv). Man skiller ikke ut enkeltgrupper men
gir personer en individuell behandling. Dette er en del av den skandinaviske
velferdsmodellen som vi omtaler som en av verdens beste.
Nå bryter departementet
med denne tradisjonen og skiller ut en gruppe – utlendinger – som man
lager en rekke innstramminger i forhold til, i en egen forskrift som
kun gjelder denne gruppen. De foreslåtte endringene omfatter både personer
med lovlig og ulovlig opphold. Man går altså 100 år eller mer tilbake
i tid og for en gruppe ser man på årsak. Man ser ikke lenger på sosialhjelp
som en rettighet. Det offentlige fraskriver seg ansvaret for en stor
gruppe mennesker, og vi står tilbake med at de nå blir et privat ansvar
– altså 100 år og vel så det tilbake i tid.
Dette må behandles
som en lovendring - det er for graverende til å defineres som forskriftsendring.
Forslaget vil tvinge
mange personer til igjen å måtte belage seg på hjelp fra private. Dette
er et større problem i Norge enn i mange andre land, fordi Staten stort
sett er alt i Norge. Man har ikke, som eksempelvis i USA, en tradisjon
for at frivillige tar over der staten slutter. Man har ikke fond som
støtter private initiativ som herberger, pensjonater osv. Man kan ikke
engang tigge på gaten da det er ulovlig. OMOD har tidligere korrespondert
med blant annet sosialdepartementet om situasjonen til de ureturnerbare.
Vi har hatt klienter som har falt utenfor alle statlige ordninger. Vi
har da kontaktet ulike stiftelser og organisasjoner (Kirkens bymisjon,
Frelsesarmeen osv), men ingen kan tilby husrom. Særlig gjelder dette
utenfor Oslo. Vi har hatt saker i de andre store byene hvor vi ikke
har klart å finne noen løsninger til at personer kan få tak over hodet.
Myndighetenes
politikk i forhold til stadig større grupper av utlendinger skaper en
sosial nød som i økende grad kun kan løses med kriminalitet fordi andre
ordninger ikke gjøres tilgjengelig for gruppen.
Vi stiller spørsmål
ved om ikke dette bryter med EMK artikkel 1, som krever at det offentlige
skal sikre rettighetene til enhver, og vi gjentar enhver, som oppholder
seg innenfor landets grenser. Den foreslåtte endringen er, slik vi ser
det, nedverdigende behandling, som definert i EMK artikkel 3, og dermed
og et brudd på EMK artikkel 1.
Departementet
bygger argumentasjon på feil forutsetning
Man skal ikke bygge
sitt hus på sandgrunn er det noe som heter. Det er dette departementet
gjør nå. Det som skjer når man bygger sitt hus på sand er at en liten
bølge skyller bort hele byggverket. Man må derfor sikre fundamentet
før man begynner å bygge.
Departementet gjentar
flere ganger i forslaget at deres forutsetning er følgende:
Personer uten lovlig opphold i Norge vil ha
et bostedsland som er ansvarlig for deres velferd, og som de kan reise
til (side 5 i høringsnotatet). Videre side 7: Et krav om lovlig opphold
for alminnelig rett til sosiale tjenester og økonomisk stønad innebærer
ikke diskriminering. Personer uten lovlig opphold vil ha mulighet til
å bli sørget for i bostedslandet.
Her ligger departementets
sanddyne: Man VET positivt i departementet at det er personer som oppholder
seg i Norge i dag som ikke kan returnere til sine hjemland. Dette har
blant annet OMOD korrespondert med departementet om. Det gjelder personer
fra Cuba, Eritrea, Iran og personer hvis hjemland ikke vedkjenner seg
dem, uansett hvor mange forsøk vedkommende har gjort for å få papirene
sine derifra. Videre skal man nå kun godta dokumentasjon fra utlendingsmyndighetene.
Hva med dem som søker utsatt iverksettelse? Vi kjenner tilfeller hvor
det har tatt ett år å få et slikt vedtak? Vet ikke sosialdepartementet
at ventetiden i utlendingssaker har vært ett av de store media-temaene
de siste årene? Vi antar at departementet vet dette, og at det hele
må skyldes en forglemmelse. Man må som et minstekrav skille mellom de
som kan reise ut av Norge og de som ikke kan reise ut av Norge – man
kan ikke skille mellom lovlig og ulovlig slik dette defineres i dag.
En annen forutsetning
departementet har er at tildeling av sosiale tjenester og økonomisk
stønad til personer som oppholder seg i landet kan undergrave legitimiteten
til sosialtjenesten og innvandringsmyndighetene. Hva med å skifte argumentasjon?
Hva med å si at det å nekte mennesker tjenester som er nødvendige –
helt nødvendige for at de ikke skal sulte eller presses ut i kriminelle
handlinger, undergraver sosialtjenestens legitimitet? OMOD har flere
saker som viser dette. Blant annet har vi hatt en sak med en person
som giftet seg ung og kom til Norge fra Cuba. Han ble skilt fra sin
norske kone før det var gått 3 år og kunne derfor ikke få bosettingstillatelse,
men cubanske myndigheter nektet å ta i mot ham da norsk politi returnerte
ham til Cuba, og satte ham på første fly tilbake. Cuba har definert
ham som emigrant fordi han har vært ute av landet i over 11 mnd. Han
har ikke krav på noe fordi han oppholder seg ulovlig i Norge. Denne
saken var på NRK-nyhetene i februar, og OMOD mottok en strøm av henvendelser
fra personer som reagerer på at dette ikke kan stemme med sosialtjenestens
formål. Det at folk sulter i Norge fordi de nektes et hvert beløp og
enhver tjeneste fra sosialetaten, ikke har arbeidstillatelse, og ikke
vil begå kriminelle handlinger - det undergraver sosialtjenestens legitimitet.
Forslaget skaper
et bilde av ulovlig innvandrer som en som gjemmer seg i Norge og ikke
vil uttransporteres. Hva med de som ikke kan returnere? Hva med de som
er tvunget til å bli i Norge enten de vil eller ikke? Hva med deres
barn? En av OMOD sine klienter fikk ikke bli i Norge fordi myndighetene
mente han oppgav feil identitet. Han hadde barn med en norsk kvinne,
men dette hjalp ikke – han fikk ikke bli da de ikke bodde sammen. Han
ble nektet sosialstønad. Til slutt ble han innlagt på Psykiatrisk, utmattet
og svært tynn. Han hadde ingenting å tilby sin datter og kunne vanskelig
ha samvær med henne da han ikke hadde et sted å bo, noe som forverret
hans sak hos utlendingsmyndighetene fordi de krevde samvær med datter
som forutsetning for at han skulle bli – ikke bare tilfeldige møter
på en lekeplass. Han oppsøkte alt – bad politiet om å bli uttransportert
men de kunne ikke da de ikke visste til hvilket land. Saken har løst
seg foreløpig ved at utlendingsmyndighetene stilte krav han innfridde.
Men saken viser at det er ikke alle som kan uttransporteres, eller som
har et land å dra til, selv om de oppholder seg ulovlig i Norge. Hva
med dem?
Departementet legger
vekt på at i de fleste tilfeller er det den enkelte selv som velger
å fortsette et ulovlig opphold i Norge (side 6) Vi ber om å få oversendt
den statistikk eller forskning som ligger til grunn for dette.
Nye dokumentasjonskrav
Innhenting av dokumentasjon
kan etter gjeldende rett kreves av søker, unntatt der søker ikke er
i stand til det. Innhenting av dokumentasjon for oppholdsstatus er svært
vanskelig og tidkrevende og vil derfor ofte være et urimelig dokumentasjonskrav
slik situasjonen er i dag. Vi har, som organisasjon med kompetanse på
feltet, vanskeligheter med å få tak i dokumentasjon i enkelte tilfeller.
Vi har måttet purre på vedtak fra utlendingsmyndigheter og møtt store
vanskeligheter, ventetiden er lang, og dette er ofte prinsipielt vanskelige
saker og dermed vanskelig å få papirer. Skal ansvaret nå over på de
svakeste? Det vil etter vår mening være en endring av rettstilstanden.
Forvaltningslovens
§ 17 innebærer at sosialtjenesten skal sørge for at saken er så godt
opplyst som mulig før vedtak treffes. Vi gjentar: Det er sosialtjenestens
ansvar – ikke brukerens. Det at opplysningene skal innhentes i samarbeid
med søker (sosialtjenesteloven §8-5) er noe HELT annet enn at søker
alene skal ha ansvar for å dokumentere oppholdsstatus. Særlig gjelder
dette fordi mye av dokumentasjonen vil være en type dokumentasjon som
i dag defineres som urimelig at søker skal innhente. Dette fordi det
er tidskrevende, svært vanskelig eller umulig å få tak i.
Man får ikke skriftlig
at det vil ta ett år før utsatt iverksettelse kan vedtas – dette må
man vente på – og det må bli opp til sosialkontoret å ringe og få bekreftet
at vedtak enda ikke foreligger, og ta dette i betraktning.
Så vidt vi forstår
skal man nå bare forholde seg til informasjon fra utlendingsmyndighetene,
men dette må skyldes enten mangel på kjennskap til feltet eller en ren
forglemmelse. Den dokumentasjon som gis av utlendingsmyndighetene er
ikke alltid korrekt i forhold til den enkeltes oppholdsstatus og bør
derfor ikke gjøres avgjørende for rett til sosiale ytelser. Hva gjør
man når politiet har forsøkt å uttransportere men ikke lykkes i dette
fordi vedkommende ikke lar seg uttransportere (og da snakker vi ikke
om at utlending motsetter seg uttransport, men at forhold i landet man
skal uttransporteres til gjør at uttransport blir umulig)? Et annet
eksempel er som nevnt der hvor utlendingsmyndighetene bruker urimelig
lang til på å utstede utsatt iverksettelses dokument. Dette kan ta opp
til ett år.
Endringsforslaget
vil i særlig grad vil ramme i særlig grad de svakeste av de svake, de
som ikke kjenner sine rettigheter, som kanskje er traumatiserte, kan
ha språkproblemer osv. Av denne grunn er vi også sterkt kritiske til
endring i kapittel 4, man kan ikke nekte tjenester. Det er de som trenger
tjenestene mest som da vil bli nektet dem.
Dokumentasjonsansvaret
skal etter forslaget ligge på søker. Vi vet ikke om at dette har skjedd
før. I dag er det slik at det er unntak for urimelige dokumentasjonskrav.
Endringen sier at dokumentasjonsansvaret utelukkende skal ligge hos
søker, uavhengig av rimelighetsgrad. Vi mener bestemt at dette ikke
kan bestemmes i en forskriftsendring – dette er så alvorlig at det må
opp i en eventuell lovendring.
Lovlig opphold
men forskjellbehandlet.
Det foreslås at
personer som har opphold i Norge nektes muligheten til sosialhjelp dersom
de har et tilbud som i utgangspunktet er ment for de som ikke har fått
oppholdstillatelse i Norge.
Bolig er bedre enn
mottak. Dette er offisiell norsk politikk, og man streber etter å oppnå
dette for alle.
Når man bor på mottak
er det en ting man venter på, og det er avklaring. Dersom avklaringen
er oppholdstillatelse så ligger det i dette at man skal gå videre til
neste stadium i tilværelsen i Norge. Målet er, også på bakgrunn av en
integreringspolitikk, at personer med oppholdstillatelse skal ut av
mottakene. Det kan bety at man i en overgangsfase må eksempelvis ha
bostøtte. Det å nekte personer dette må stride med både regjeringens
integreringspolitikk, men også med et fundamentalt prinsipp – at har
du oppholdstillatelse i Norge så har man visse rettigheter i forhold
til det. En av disse må være retten til sosialstønad på lik linje med
andre.
I forslaget fjernes
dessuten anledningen til at folk kan bo i sekundærkommune når retur
til bostedskommune er åpenbart urimelig. Man vil nå fjerne åpenbart
urimelig fra lovteksten. I realiteten vil man da kunne tvinge tilbake
til bosettingskommune også der hvor dette er åpenbart urimelig, og vi
er mot dette endringsforslaget.
Det offentlige har
et ansvar – EMK er klar på at man skal sikre rettighetene til
enhver som oppholder seg innenfor landets grenser. Norge kan ikke løpe
fra dette ansvaret.
