HØRING – FORSLAG
TIL ENDRINGER I UTLENDINGSLOVEN
1.
OMOD ønsker med
dette å levere vår uttalelse til KRD sine foreslåtte endringer i utlendingsloven
som er:
a) Den nedre strafferamme
for utvisning av utlendinger som har arbeids- eller oppholdstillatelse
i Norge senkes fra fengselsstraff i mer enn
1 år til fengselsstraff i 6 måneder
eller mer.
b) For utlendinger
som har bosettingstillatelse eller som fyller vilkårene for å få slik
tillatelse foreslås den nedre strafferamme for utvisning redusert fra
fengselsstraff i tre år eller mer til 2 år
eller mer.
Vår uttalelse kan
enkelt summeres opp: Vi vil på det sterkeste fraråde
de foreslåtte endringene. Vi ser svært alvorlig på den utviklingen endringsforslaget
er et uttrykk for.
2.
Bakgrunnen for
endringsforslaget er arbeidet til gruppen som ble nedsatt bestående
av KRD, JD, POD og UDI. Denne gruppen skulle se på hva man kunne gjøre
i forhold til familievold, og da særlig der gjerningsmannen er av utenlandsk
opprinnelse. Vi finner det bemerkelsesverdig at ikke BFD er med i et
slikt utvalg, da vold mot kvinner og barn tradisjonelt har vært BFD
sitt ansvarsområde. Man har dermed ikke lagt vekt på at utvalget skulle
ha ekspertise i forhold til vold mot kvinner og barn, noe som er interessant
siden utvalgets mandat er å se på tiltak som kan motvirke familievold
(selv om det her kan være utlendinger det er snakk om).
3.
I kjølvannet av
en sak i Kristiansund hvor en kvinne ble drept ble: ”… spesielt
problemet knyttet til kvinner som utsettes for vold og overgrep av utlendinger
som ikke fyller vilkårene for oppholdstillatelse i Norge diskutert”.
Dette kan vi for
så vidt forstå. Når man ikke fyller vilkår for oppholdstillatelse i
Norge, så ligger det i selve utlendingssaken at dette kan få konsekvenser
for evt. opphold i Norge. Det følger av utlendingssaken i seg selv,
uavhengig av om man begår kriminell handling eller ikke.
Men utvalget gikk
videre: Det ble også diskutert utlendinger generelt, og hvorvidt disse
bør kunne utvises på tidligere tidspunkt uavhengig av om forbrytelsen
de har begått er i forhold til vold/overgrep mot kvinner/barn eller
ikke. Vi kan ikke se annet enn at man med dette presenterer en edel
hensikt, og ved å kjøre frem den gode hensikt håper man å overskygge
de fatale konsekvenser dette vil få. Ved å fokusere på vold mot kvinner
begått av utlending uten oppholdstillatelse, vil man overskygge det
faktum at i verste fall åpner det nye forslaget for å utvise en person
som har bodd i Norge i 40 år, dersom vedkommende skulle gjøre seg skyldig
i eksempelvis uaktsomt heleri, da dette har en strafferamme på to år.
Altså selv en uaktsom handling kan føre til utvisning.
Vi har merket oss
at utvalget ved en senere anledning vil forskriftsfeste forholdsmessighetsvurderingen,
men ut fra saker OMOD har hatt tidligere mener vi bestemt at dette ikke
er veien å gå. Det vil alltid stå igjen en skjønnsmessig vurdering,
og det er derfor svært viktig hva den faktiske strafferammen er. Dette
vet også utvalget, da de ellers ikke ville foreslått en endring nettopp
i strafferammen.
4.
Dersom hovedfokuset
skal være å bekjempe vold og overgrep mot kvinner og barn – hvorfor
da senke strafferamme for utvisning i forhold til ALLE
forhold i straffeloven som har strafferamme 6 mnd eller mer (eventuelt
2 år eller mer dersom man har bosettingstillatelse)? Hvorfor tar man
ikke heller – når man har muligheten – et oppgjør med de generelle strafferammene
for vold mot kvinner? Utvalget sier noe om deres årsak til å ikke være
spesifikke på voldsproblematikken men i stedet generelle i forhold til
utlendingsfeltet i når de forklarer hvorfor de generelt skjerper kravene
til strafferammen for utvisning: ” Grunnen
til dette er at det lovteknisk kan bli uoversiktlig ved eventuelle fremtidig
behov for nye tilføyelser” Kan bli…..ved
eventuelle - man vil altså ta en så viktig beslutning om lovendring
ut fra svært vage antakelser. Dette er irregulært og i beste fall svært
betenkelig.
Man må mer enn å
anta – det er her snakk om det mest alvorlige tiltaket Norge har til
rådighet – utvisning. Det er symptomatisk for hele utlendingsfeltet
at antakelser er nok for å gripe inn med alvorlige tiltak (Det er på
denne bakgrunn OMOD har tatt initiativ til et samarbeid om forskning,
som departementet er kjent med). Man antok
at omfanget av omskjæring var stort og brukte derfor millioner av kroner
på å bekjempe det. 3 år etter kommer det frem at man visste ingenting
(jmfr leder av OK prosjektet i Aftenposten 04.09.2003) om omfanget.
Man vet fremdeles ingenting.
Man kan ikke – i
en rettstat som Norge – foreta grunnleggende lovendringer som vil ha
så omveltende betydning for folks liv, bare på bakgrunn av antakelser.
Det er pinlig, og resultat av tankeløst hastverksarbeid.
5.
I brevet fra departementet
fremheves det at: ”Mange av de lovbruddene
som begås ved familievold og annen type vold rammes av bestemmelsen
i straffeloven som har en strafferamme på 6 måneder. Disse forbrytelsene
vil da (ved en evt endring, vår anm)være tilstrekkelig for utvisning
av
-
utlending med oppholds- eller arbeidstillatelse
- nordisk borger med bopel i riket i mer enn 3 måneder”
Dersom det er kvinnen
man vil beskytte – hvorfor foreslår ikke utvalget å heve strafferammen
for denne type forbrytelser til ett år slik at de vil dekkes av dagens
lovgivning? Eller er det slik at man ikke ser
forbrytelsene som alvorlige nok til å heve strafferammen fra 6 mnd til
ett år, men man ser dem som alvorlige nok til å utvise et menneske med
oppholdstillatelse/ arbeidstillatelse?
Eksempel som departementet
nevner er brudd på besøkforbud, dømt for legemsfornærmelse etter strl
§ 228 første ledd, eller skremmende /plagsom oppførsel jmfr §390 a.
Vi l det være særdeles uhørt å heve strafferammen for disse overtredelsene
til ett år? Konsekvensen av det vil i så tilfelle være at straffen vil
kunne bli strengere for ALLE som forbryter
seg i hht til disse paragrafene – ikke bare for utlendinger som oppholder
seg i riket.
Utvalget er spesifikt
bedt om (les mandatet) å vurdere behov for å heve strafferammen i saker
som gjelder vold/trusler i familien. Vi savner en grundig vurdering
her.
6.
OMOD deler arbeidsgruppens
bekymring i forhold til vold mot kvinner. Vi deler den bekymring utvalget
har for overgrep begått mot kvinner av utenlandsk opprinnelse. I motsetning
til utvalget ønsker vi at vold mot kvinner skal ha samme konsekvenser
for en person med norsk og utenlandsk bakgrunn. Vi har klienter som
har blitt behandlet særdeles dårlig av sin norske mann. Vi har rapporter
fra landets krisesentre som viser at kvinner fra Russland og enkelte
asiatiske land har opplevd at deres norske mann har behandlet dem særdeles
nedverdigende. Vi har også – i likhet med utvalget – merket oss at enkelte
menn med utenlandsk bakgrunn behandler sine kvinner svært dårlig. Noen
av dem har norsk statsborgerskap og endringen vil derfor ikke få noen
konsekvenser for disse voldsmennene.
Hva slags kvinnesyn
er det når hovedsaken – vold mot kvinner - må vike på utlendingslovens
alter? Det er innlysende at utvalget her velger minste motstands vei,
men i det lange løp er det en farlig vei å gå. Dette er et overilt forslag
hvor man ikke har tenkt over konsekvensene for de mange som man ikke
har hatt til hensikt å ramme. De man har til hensikt å ramme, og de
man har til hensikt å beskytte, vil man få langt større treffprosent
på ved å heve strafferammen generelt for vold mot kvinner.
Hva står i sentrum
for fokuset til utvalget: Vold mot kvinner eller utlendingspolitikk?
I mandatet til utvalget, punkt 2 står det sågar at når utvalget skal
gjennomgå informasjonsrutiner mellom politiet og UDI i saker vedrørende
trusler og vold i familien, er det fornærmedes stilling som skal være
i fokus.
BFD er som nevnt
ikke engang representert i utvalget. Dette betyr at kvinneperspektivet
ikke har vært fremtredende. Utvalget burde være ærlige nok til å si
at dette forslaget ikke primært handler om vold mot kvinner – det handler
primært om utlendinger som begår en kriminell handling.
Det var vold som
var utgangspunktet for utvalget men for enkelhets skyld er man kommet
frem til at man vil ramme alle typer kriminalitet begått av utlending.
Vi kan bare lese dette som at det man vil er å skjerpe utlendingsloven.
Dersom man primært ville avverge vold mot kvinner generelt, så ville
man arbeidet hardt for å få en strengere strafferamme for denne type
vold. I stedet lager man ordninger som kun rammer utlending. Hva med
en russisk kvinne som blir slått av sin norske mann? Landsforvisning
sluttet Norge å anvende etter erfaringer med heksejakt i middelalderen
og religionskonflikter på 1600-tallet. Dette fordi man har andre og
mer siviliserte måter å ordne opp på, men i dette tilfellet vurderer
ikke engang utvalget å se på virkemidler som vil ramme alle. I utgangspunktet
er OMOD mot at man skal kunne utvises etter fengsling da vi mener dette
er dobbeltstraff (dersom man mister oppsparte pensjonsrettigheter ved
utvisning snakker vi om trippelstraff). Når dette ikke er disusjonstema
må vi i alle fall ha så pass anstendighet som nasjon at vi innser at
utvisningsgrunnlaget må ligge høyt. Vi ser ikke bort fra at vold mot
kvinner er et sted hvor listen kan ligge, men å risikere utvisning for
å ha spyttet på en person er for drøyt. I tråd med den nye lovgivningen
kunne Martin Schanke ha blitt utvist for sin episode i valgkampen dersom
han ikke var norsk statsborger men hadde arbeids- og oppholdstillatelse.
Er det der vi vil at listen skal ligge?
Man sier at forslaget
er designet for å verne de kvinnene som opplever vold fra utlendinger,
mens det rammer hele gruppen uten norsk statsborgerskap – menn OG kvinner,
kanskje til og med kvinner som er utsatt for vold.
7.
Departementet beviser
sin uvitenhet når de på side 7 skriver: ”Det
må særlig antas at trusselen om utvisning vil kunne ha en preventiv
effekt”
OMOD har tatt opp
dette med kommunalministeren og KRD ved flere anledninger: Problemet
i dag er at folk ikke vet at de risikerer utvisning før de blir fortalt
dette i fengselet. Mange aner ikke pr. i dag ikke at de kan utvises,
men hvis de gjør det aner de ikke hvilke overtredelser som kan føre
til utvisning. Det å tro at en senking fra 1 år til 6 mnd skal virke
preventivt er derfor bare tull.
Det som kunne vært
preventivt var å sikre at man i det hele tatt vet om utvisningsmulighetene,
og hvilke typer forbrytelser som i dag fører til utvisning. Dette må
gjøres fra ankomsttidspunktet. Man må utvikle en informasjonsstrategi
i forhold til dette.
Det at departementet
skriver at forslaget må antas å virke preventivt viser at man ikke har
noen som helst oversikt over virkeligheten, og at dette forslaget er
et resultat av skrivebordstenking.
8.
Som departementet
er kjent med har OMOD i en årrekke arbeidet i forhold til politietaten.
Vi har svært mange saker å vise til. Igjen – det er ikke dokumentert
tilstrekkelig pga mangel på forskning, men vi har så mange saker at
vi mener å kunne hevde følgende: Enkelte innenfor politietaten synes
å ha en lavere terskel i forhold til reaksjoner overfor personer med
minoritetsbakgrunn. Hvorfor nevner vi det her? Jo, for betimelig nok
så vil §326 i straffeloven nå kunne føre til utvisning: Det er 6 mnd
strafferamme for å hindre off tjenestemann i å utføre sin tjeneste.
Vi har mange eksempler på personer som er bøtelagt for dette. Eksempel
er at man har bedt om tjenestenummer i forbindelse med kontroll (som
man har krav på), og sagt at man ikke vil flyte seg før man har fått
dette. Det at man kjenner sine rettigheter og tilkjennegir dette kan
i enkelte tilfeller altså føre til bot. Vi har flere eksempler på at
personer har fått bot etter §326 når de har bedt om tjenestenummer eller
gitt uttrykk for misnøye med politiets håndtering av en sak.
Departementet viser
til at man kan utvises ved naskeri. I utgangspunktet kan man dermed
utvise en 18 år gammel jente som har stjålet en genser. Det vises til
at man kan utvises for brudd på §391. Det som det ikke står er at §
391 ikke bare omfatter naskeri, men også uaktsomt skadeverk. Man kan
altså uaktsomt forvolde skade på bygning og risikere utvisning.
9. Avslutning
Vi er klar over
at vi i denne høringen har uttalt oss i sterke ordelag. Dette er fordi
vi mener at denne lovendringen representerer en retning vi mener Norge
ikke må gå i.
Vi gjentar: Dette
er alvorlige forslag til lovendring og vi ber om at de ikke gjennomføres.
Det vil være et tilbakeslag for rettsikkerheten.
