I forlengelsen
av dok.nr. 8:50 (2001-2002)
Innledning:
Det vises til artikkelen
Den egentlige verdikommisjonen i VG datert
5. mars 2002: ”Straffelovkommisjonens leder Einar Høgetveit var i går
klar i sitt oppgjør med politikerne. Han fremhevet at det er billig
å vedta straffebestemmelser når man står overfor store og kompliserte
samfunnsproblemer. Og det er mye enklere enn å ta grep og søke løsninger
som krever både tid og penger.”
Vi vil be medlemmene
i kommunalkomiteen ha dette i minne når forslagene i dok.nr.8:50 (2001-2002)
vurderes.
OMOD er for øvrig
noe overrasket over at kommunalkomiteen tilsynelatende ikke har undersøkt
hva som faktisk er gjort på området tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
de siste årene. Vi gjør bl.a. oppmerksom at det fra flere hold i de
andre nordiske land er trukket frem som positivt handlingsplanen Norge
har utarbeidet for å motvirke tvangekteskap, istedenfor å ta i bruk
utlendingsloven. Vi foreslår at man kikker nærmere på handlingsplanen
fra BFD, da den er veldig bra når det kommer til konkrete forslag. Det
gjelder også Nordisk Ministerrråd sin rapport.
Utfordringene
ligger således i implementeringen og oppfølgningen av rapportene.
Burde man ikke svelge unna maten før man tar en ny munnfull?
Her må Stortingspolitikerne sies å ha et stort ansvar. Bør man ikke
i større grad forsøke å sikre kontinuitet og kvalitet på tiltakene i
handlingsplanene før man utarbeider atter nye tiltak ?
Vi minner videre
om at man har brukt betydelige ressurser til å opprette et 3-årig statlig
kompetansesenter i forhold til kjønnslemlestelse. Hva vet politikerne
om erfaringer med dette senteret? Vi vil også påpeke at Statens helsetilsyn
har utarbeidet et meget informativt og praktisk veiledningshefte for
helsepersonell i forhold til temaet.
OMOD sin styrke
er å ha et holistisk perspektiv. Vi benyttet derfor høringen fredag
1.mars 2002 til å vise til de samfunnsmessige konsekvenser av gjennomføringen
av dok.nr.8:50 (2001-2002) forslaget. Vi vil her legge frem forslag
til en del konkrete tiltak i forhold til de 2 tema områdene. I Nordisk
Ministerråd sin rapport Arrangerte ekteskap og tvangsekteskap i Norden
fra november 1999 heter det ”Generelt er det problematisk å bruke
utlendingsloven for å bekjempe tvangsekteskap - både av (menneske)rettslige
hensyn og av praktiske grunner.” Dette har vi som utgangspunkt.
Forslag til tiltak
1) Opprette
en ordning med veiledningsfamilier. Dette
er en modell fra Nederland. Unge personer som erfarer konflikter hjemme
får muligheten til å bo på hybel hos en annen familie. Man har fast
kontakt med denne familien (eks. faste middagsavtaler), og har muligheten
til å søke råd og hjelp hos dem.
På denne måten
stemples ikke foreldre som dårlige omsorgspersoner og man har en åpning
for forsoning. Dette er viktig å ta hensyn til. Foreldrene kan ha
vært gode omsorgspersoner på andre områder, men på dette området har
man fått en konflikt. Satt på spissen: Det er ikke alle foreldre som
har til hensikt å drepe sine døtre selv om man har en konflikt vedrørende
valg av ektefelle. Vi ser i mange tilfeller at konflikten ofte er
i forhold til eldste barnet i familien. På bakgrunn av de konflikter
som så oppstår, erfarer yngre søsken at de står langt friere i sine
valg. Videre er erfaringen til flere som arbeider på området at barn
og foreldre finner tilbake til hverandre over tid. Vi må derfor ikke
skape ordninger som umuliggjør forsoning. Som en forlengelse av dette
kan man tenke seg tilbud om megling.
OMOD har hatt
en del gode erfaringer med bruk av veiledningsfamilier. Dessverre
har det ikke latt seg gjøre å ha en kontinuitet i dette arbeidet,
da det er ressurskrevende for oss som organisasjon og for de familier
som har stilt opp som frivillige. Derfor forslag om at dette kan falle
inn under lov om sosial omsorg, og at
familien lønnes under sosialhjelpsordningen. Frivillige organisasjoner
må trekkes inn i dette arbeidet.
Vi foreslår videre
at man her har et nordisk samarbeid,
da Norge er et lite land. Man vil således ha flere familier å velge
mellom, da det optimale er familie med samme bakgrunn.
2) De prosjekter
som allerede er i gang bør i større grad systematisere
og dokumentere sine erfaringer. Dokumentasjon bør inngå som
en viktig del av planer og budsjetter for nye tiltak.
Det offentlige
bør også systematisere og dokumentere sine erfaringer, herunder tenkes
eksempelvis utenriksstasjoner, politi, barnevern
sine erfaringer. Det må være en fordel for det offentlige å ha kunnskap
om hva som skjer, hvor, og hvordan utviklingen er over tid.
3) Samarbeid
med andre land i Norden, Storbritannia, Nederland og flere
er foreslått. Hvordan står det til med dette samarbeidet ? Vi erkjent
med at andre land har utarbeidet handlingsplaner, hvor samarbeid med
bl.a. Norge foreligger som tiltak.
4) Vi ser
at det foreslått at Utenriksdepartementet
skal bygge ut samarbeidet med myndighetene i relevante land med henblikk
på en rask og effektiv håndtering av saker. Vi foreslår at man også
bygger ut samarbeid med relevante kvinne- og
menneskerettighets organisasjoner i disse land. Og samtidig
styrker deres arbeid ressursmessig.
5) Styrke
det tverrsektorale arbeidet på dette
området. Hvor skal ansvaret for at dette
skjer ligge? Hittil ser man at det som er gjort er det den enkelte
organisasjon (og ressurspersoner der), som av praktiske grunner har
satt i gang et slikt arbeid, eksempelvis nevnes krisesenteret i Østfold.
Vi foreslår at deres modell styrkes. Vi ønsker å poengtere det nødvendige
i at frivillige organisasjoner og det offentlige samarbeider på dette
området.
6) Derav
følger kompetanseheving. Det er viktig
å heve kompetansen i det ordinære hjelpeapparatet, som politi, barnevern,
pedagoger, psykologer, og lignende. Det er igjen viktig at man ikke
utelukkende iverksetter straks-kurs i forbindelse med at saksområdene
har fått oppmerksomhet i mediene. At temaene går inn i den ordinære
undervisningen på høyskolen – ikke som
noe omfattende, men at det blir berørt.
Det er mange arenaer
der ting blir tatt opp i fagmiljøer som kan brukes. Eksempelvis kan
nevnes politimestermøtene, som vi tidligere
har benyttet til å kanalisere Oslo politidistrikt sine erfaringer
med arbeid i forhold til utestedsdiskriminering.
7) Informasjonsspredning
om eksisterende tilbud. En liten sjekk viser at mange av de
eksisterende hjelpetilbud ikke er kjent der de burde være kjent. Eksempelvis
har vi snakket med en del lærere som har mange elever med minoritetsbakgrunn
på sin skole, som ikke var kjent med krisesenteret i Oslo sitt botilbud
for jenter i en utsatt situasjon.
8) I forhold
til kjønnslemlestelse foreslår vi bruk av ”health promotors”, eks
i møte med kvinner som er i kontakt med helsevesenet i forbindelse
med graviditet. I Det er bruk for alle, kortversjonen av NOU 1998:18
om styrking av folkehelsearbeidet i kommunene, side 73 står det en
del om empowerment som strategi for å styrke folkehelsearbeidet. Herunder
heter det ”Viktige aktører er naturlige hjelpere,
dvs. ikke-faglærte personer, som kan ha naturlige kvalifikasjoner
og interesse for å samarbeide med fagfolk om helsefremmende arbeid
i et lokalsamfunn” , og det
vises her til vellykkede erfaringer fra Primærmedisinsk verksted i
Oslo.
9) Heve
grensen for når barnevernet kan gå inn i en sak fra 18 til 20 år.
Kommentarer til
dok.nr.8:50
Forslag I
Punkt. 1:
Slik forslaget
står nå kan vi ikke støtte dette. Det er en rekke problemstillinger
knyttet til utsilingen man her foreslår, noe vi tok opp under høringen.
Imidlertid mener vi at en generell opprustning
av helsekontroll i forhold til ALLE barn , både jenter og gutter,
kan ha stor verdi. Det har i det siste vært en del oppslag på at helsetjenesten
ved landets skoler fungerer dårlig, og en generell opprustning av
denne tjenesten vil kunne føre til at man ikke bare lettere kan fange
opp problemer knyttet til omskjæring og tvangsgifte, men også andre
forhold som sykdommer, adferdsproblemer og seksuelle overgrep.
Punkt 2:
Så vidt vi har
forstått dekkes dette allerede av norsk lovverk. Det interessante
med at dette forslaget fremmes er at det synliggjør manglende kompetanse.
Vi har hatt en lov om forbud mot kjønnslemlestelse i flere år, noe
som synes å være ukjent for forslagsstillerne. Vi spør derfor i hvilken
grad denne loven er anvendt, og hvilke erfaringer man har med den,
før man kommer med nye forslag.
Punkt 3:
Vi mener at det
største problemet i dag ikke er at strafferammen er for lav, men heller
at praksis viser at man ikke benytter de muligheter som foreligger.
Utfordring ligger i praksisen, og vi kan derfor ikke forslaget.
Punkt 4:
Dette er helt
uakseptabelt, og vil ikke primært være et virkemiddel i forhold til
å forhindre tvangsekteskap. Det vil videre være i strid med FN-konvensjoner.
I neste omgang vil dette kunne foreslås overfor alle kriminelle.
Punkt 5:
Så vidt vi forstår
ut fra samtaler med flere advokater dekkes dette kravet om forsørgeransvar
av forskrifter i utlendingsloven i dag. Vi tolker det imidlertid dit
hen at FrP med dette forslaget nå vil arbeide aktivt for å bedre situasjonen
på arbeids- og boligmarkedet for personer med minoritetsbakgrunn,
og ser det som positivt.
Punkt 6:
Når man er 18
år er man myndig, og man skal derfor være sikker på at dette er et
forslag som har en effekt på å hindre antall inngåtte tvangsekteskap.
I praksis kan man få en situasjon der kvinner sendes til et annet
land, giftes bort der, og er bosatt der til fylte 24 år. Vi gjør oppmerksom
på at forslag til ny lov mot etnisk diskriminering snart foreligger.
Man regner med at den vil være i henhold til EU's minstestandard på
området, som har bestemmelser i forhold til indirekte diskriminering.
Det har ikke noen hensikt å innføre lover i dag som i morgen vil kunne
falle pga andre bestemmelser. Vi kan derfor ikke støtte dette forslaget.
Punkt 7:
Hvordan skal
man dokumentere et kjærlighetsekteskap? Se for øvrig pkt 6.
Punkt 8:
Så vidt vi kan
se følger dette av loven i dag
Forslag II:
Det å følge norske
lover og forskrifter er en selvfølge, og kreves av alle som er bosatt
i Norge. Langt de fleste gjør da også det. Når det gjelder at man må
følge norske tradisjoner og samfunnsnormer er vi i tvil om hva som egentlig
menes. Er helgefylla en norsk tradisjon som flere bør tilegne seg? Er
det å gå i bunad 17.mai en norsk norm? Er det å døpe sine barn en norsk
tradisjon? Dette er satt på spissen, men vi kan ikke se at vi har en
liste over norske tradisjoner og normer som alle i Norge er enige om.
Forslaget hører ikke hjemme i denne debatten og bør derfor strykes.
OMOD, 8. mars 2002
