Referat fra Ungdomshøring
25.okt. 2002
Minoritets- ungdoms-
organisasjoner Nå & Hva nå?
OMOD-rapport
Innledning
Minoritetsorganisasjoners
betydning i et demokratisk samfunn
Innledning
v/Ella Ghosh, rådgiver Senter mot etnisk diskriminering
Det
finnes veier til innflytelse for minoritetsungdom, men det krever profesjonelle
organisasjoner å utnytte dem
Maktarenaer dominert
av norske
Innledningsvis tegnet
Ghosh et bilde av maktstrukturer og -arenaer i det norske samfunn og
skisserte vilkårene for å øve makt og innflytelse i det norske samfunn.
Ghosh fortalte blant annet om maktarenaer hun har personlig kjennskap
til fra stillinger hun har hatt i Norsk forskerforbund, Kirke- , utdannings-
og forskningsdepartementet og Funksjonshemmedes landsforbund.
- Maktarenaene
er dominert av etnisk norske menn. Etniske minoriteter er ikke representert
på høyere beslutningsnivåer i det norske samfunn, og det er dessverre
noe det kan ta lang tid å endre på, sa Ghosh.
Likevel veier
til innflytelse
Ghosh mente likevel
at det finnes muligheter til innflytelse for minoritetsungdom.
- Det finnes veier
til innflytelse uten å være direkte representert på beslutningsarenaene.
Dette er dokumentert i nyere maktforskning som tillegger indirekte og
uformelle former for påvirkning større gjennomslagskraft enn tidligere.
I første omgang må minoritetsungdom satse på å øve innflytelse på denne
måten. Dette kan gi resultater hvis man har en bevisst påvirkningsstrategi
og de nødvendige ressurser å sette inn, sa Ghosh.
Maktutredningen
Ghosh inndro også
maktutredningens rapport om etniske minoriteter, ”Sand i maskineriet”,
som nettopp har kommet ut.
- Rapportens konklusjon
er at etniske minoriteter har begrensede muligheter til å øve innflytelse
i det norske samfunn. Rapporten bekrefter dette i mer enn en forstand.
Fremgangsmåten som maktutredningen selv har valgt i forhold til etniske
minoriteter, illustrerer også hvor kort vi er kommet med å integrere
minoritetsperspektivet på maktarenaene. Isteden for en egen rapport
på siden av den øvrige utredning, burde etniske minoriteter inngått
i analysene som maktutredningen gjør av enkeltvise maktarenaer, sa Ghosh.
Svak stilling
på sentrale maktarenaer
Etter dette gjennomgikk
Ghosh etniske minoriteters stilling innen et utvalg av sentrale maktarenaer.
- Tilgjengelige data viser at etniske minoriteter er systematisk underrepresentert
i kommunestyrer, på fylkesting, på Stortinget, i offentlige utvalg,
innen forvaltningen, i rettsapparatet, mediene og frivillige organisasjoner,
sa Ghosh.
Ghosh pekte imidlertid
på Oslo kommune som et unntak blant kommunene. Her har det vist seg
mulig for enkelte etniske grupper å oppnå god representasjon i politiske
organer. Etter dette vurderte Ghosh etniske minoriteters mulighet til
å få økt representasjon og innflytelse på de viktigste maktarenaene.
Storting, fylker
og kommuner
- Underrepresentasjonen
av etniske minoriteter er vanskeligere å endre i Stortinget enn i kommunestyrene
fordi der er en mye mindre andel av de etniske minoritetene som har
stemmerett til stortingsvalg enn ved kommune- og fylkesvalg. I kommune
og fylker bør det være bedre muligheter, men det krever at etablerte
partier er villige til å fremme personer med minoritetsbakgrunn som
kandidater i valg. Dette kan de ikke pålegges å gjøre, sa Ghosh.
Offentlig utvalg
- Prinsippet om
brukermedvirkning gjør derimot at det skal være gode muligheter for
å øke representasjonen av etniske minoriteter i offentlige utvalg. Likestillingslovens
regler om kjønnsrepresentasjon gjør at det er allerede tenkes i representativitet
når utvalgene oppnevnes. Det krever imidlertid sterke organisasjoner
om etniske minoriteter skal dra nytte av mulighetene til å få sete i
offentlige utvalg. Det er ikke gunstig om representantene blir enkeltpersoner
som bare representerer sitt eget perspektiv. De som oppnevnes må representere
erfaringsbasert kunnskap og være talspersoner for andre personer med
minoritetsbakgrunn. Innflytelse krever nemlig mer enn representasjon,
sa Ghosh.
Rettsapparatet
Rettssystemet ble
utpekt som et viktig men vanskelig område å øke representasjonen av
etniske minoriteter.
- Innen rettsapparatet
har etniske nordmenn alle roller. Dette vil det ta tid å endre på ettersom
det er svært få jurister med minoritetsbakgrunn. Minoritetsrepresentasjonen
blant leggdommerne som i dag er to prosent, kan man imidlertid økes
raskere, og her er det handlingsrom for at minoritetsorganisasjonene,
sa Ghosh.
Offentlig forvaltning
- I offentlig forvaltning
finnes ulike handlingsplaner som har til formål å øke representasjonen
av etniske minoriteter. I staten finnes det en handlingsplan for rekruttering
av etniske minoriteter og regler mot diskriminering. Likevel finnes
det nesten ikke personer med minoritetsbakgrunn på høyere nivå. Dette
er en utfordring for minoritetsorganisasjonene, sa Ghosh.
Interesseorganisasjoner
- En tilsvarende
situasjon finnes innenfor fagbevegelsen som har store paroler om solidaritet
med etniske minoriteter og mot diskriminering, men ikke har vært like
flinke å rekruttere personer med minoritetsbakgrunn inn i tillitsvalgtapparatet.
Det samme gjelder andre organisasjoner i frivillig sektor. Her er det
spillerom for at representasjonen av etniske minoriteter kan økes gjennom
aktivt organisasjonsarbeid fordi dette allerede er en formell målsetning,
sa Ghosh.
Ulike strategier
for innflytelse
Til slut skisserte
Ghosh to ulike strategier for innflytelse som ungdom med minoritetsbakgrunn
kan velge.
- Få unge med minoritetsbakgrunn
er synlige i den etablerte frivillige sektor. Enkelte minoritetsorganisasjoner
har fått innflytelse i Landsrådet for norske ungdomsorganisasjoner (LNU),
men de kan på ingen måte måle seg med de store, ressurssterke ungdomsorganisasjonene
som dominerer, sa Ghosh og la til:
- Etter mitt syn finnes det to ulike strategier for innflytelse som
minoritetsungdom kan velge. Enten kan de organisere seg i egne minoritetsungdomsorganisasjoner,
eller de kan søke innflytelse gjennom store, veletablerte ungdomsorganisasjoner
hvor etnisk norsk ungdom i utgangspunktet dominerer. Førstenevnte strategi
vil gi de beste muligheter til å synliggjøre minoritetssynspunkter,
mens sistnevnte gir det største potensial for å øve innflytelse på samfunnsutviklingen.
Den forutsetter imidlertid at minoritetsungdom får gjennomslag for sine
synspunkter, og at organisasjonene er villige til å prioritere dem,
sa Ghosh.
Minoritetsorganisasjoner
kan sette dagsorden
- Slik situasjonen
er nå, tyder mye på at egne organisasjoner vil være mest effektive til
å sette minoritetssaker på den offentlige dagsorden, og dette er en
forutsetning for å påvirke myndighetene og få gjennomslag for sine synspunkter,
sa Ghosh.
Minoritetsungdomsorganisasjonene
må profesjonaliseres
- De nåværende minoritetsungdomsorganisasjonene
må imidlertid profesjonaliseres, skal de kunne nyttiggjøre seg mulighetene
til innflytelse. I likhet med de store organisasjonene trenger de sekretariat
og skoleringsarbeid. Dette er en forutsetning for å drive langsiktig
organisasjonsarbeid og helt avgjørende for omfanget av myndighetskontakt.
Derfor må minoritetsungdomsorganisasjonene få mer penger. Dette er imidlertid
ikke det eneste. Andre tiltak må også til. Minoritetsungdomsorganisasjonene
må søke sammen i et nettverk eller danne en paraplyorganisasjon. De
bør også søke tilknytning til eksisterende minoritetsorganisasjoner
med kompetanse for eksempel OMOD, Innvandrernes landsorganisasjon, Antirasistisk
senter og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, sa Ghosh.
Organisasjonsutvikling
- reell mulighet til deltakelse og innflytelse for minoritetsungdomsorganisasjoner
Innledning v/ Dilek
Ayhan, leder Norsk tyrkisk ungdomsforbund
Det
er i dag ikke tilrettelagt for at det skal være mulig å drive minoritetsungdomsorganisasjoner.
Av de fem organisasjonene som fantes, er nå Viet-Nor lagt ned. Ingen
nye har kommet til. Det må handles før flere legges ned. Det må legges
til rette for at vi kan drive langsiktig organisasjonsarbeid. På den
måten organisasjonene drives nå har arbeidet store personlige omkostninger
for dem som har ansvar fordi alt er basert på frivillighet.
I 1998 ble jeg invitert
til Stockholm for å besøke en svensk-tyrkisk ungdomsforening. Dette
var en vekker for meg. I Sverige fantes ikke mindre enn 22 tyrkiske
ungdomsforeninger som inngikk i en felles svensk-tyrkisk ungdomsføderasjon.
I Norge fantes da ikke en eneste. En tyrkisk ungdomsforening ble startet
for cirka tjue år siden men dødde ut. I Sverige opplevde jeg at tyrkisk
ungdom var svært integrert. Selv er jeg oppvokst i Bærum i et miljø
som i hovedsak var etnisk norsk og uten særlig forbindelse til andre
ungdommer med tyrkisk bakgrunn. Etter hvert ble jeg nysgjerrig og oppsøkte
andre ungdommer med tyrkisk bakgrunn i Oslo. Det jeg så gjorde meg bedrøvet.
Jeg så mange problemer og mye smerte. De var svært lite integrert. Som
norsk ble jeg skuffet over mine landsmenn. Samtidig kunne jeg se grunnen
til problemene.
Vi var tre jenter
som gikk sammen og dannet Tyrkisk ungdomsforening i Norge. Etter hvert
meldte vi oss på et seminar i LNU og oppdaget at dette var et viktig
forum hvor minoritetsungdom trengte en egen stemme. I dag er jeg aktiv
i minoritetspolitisk gruppe i LNU. Jeg har også blitt prosjektleder
i Juvente.
Gjennom LNU kom
jeg i kontakt med andre minoritetsungdomsorganisasjoner. Etter hvert
oppdaget jeg at det bare eksisterte fem organisasjoner; VietNor, Tamilsk
ungdom, Himilo Youth, Afrikan Youth og Tyrkisk ungdomsforening. Ingen
hadde medlemsrettigheter i LNU på grunn av de strenge opptaksbetingelsene.
Alle organisasjonene befant seg alle i samme situasjon. De fikk ikke
driftsstøtte, og de fikk ikke innpass i de eksisterende strukturer i
norsk organisasjonsliv. Kanskje utfordret de også vante forestillinger.
Som en følge av dette slet organisasjonene med å overleve. Man kan si
at dette var ungdommer som hadde nøkkelen til det norske samfunn. De
hadde fulgt oppfordringene til å delta i norsk samfunnsliv og hadde
gjort en stor innsats. Men de fant ingen nøkkelhull. Derfor slet organisasjonene
og hadde problemer med å sikre driften problemer for å overleve.
Ser man på minoritetsungdommen
organisasjoner i dag, møtes man av et trist syn. Ingen mottar grunnstøtte
og ingen har et sekretariat. To til tre har lokaler. Av de fem organisasjonene
som fantes, er nå VietNor lagt ned. Ingen nye har kommet til. Det må
handles før flere legger ned. Det må legges til rette for at vi kan
drive langsiktig organisasjonsarbeid. Slik organisasjonene drives nå
har arbeidet store personlige omkostninger for dem som har ansvar fordi
alt er basert på frivillighet. I lengden er det vanskelig å drive på
denne måten. Det truer kontinuiteten. Selv er jeg er ferdigutdannet
ingeniør. Dette har jeg satt til side og jobber nå full tid med dette.
Minoritetsungdom
trenger voldsomt at det bygges opp positive roller og rollemodeller
for dem. I statens handlingsplaner er dette også en målsetning. Det
negative fokus som minoritetsungdom opplever fra storsamfunnet, går
sterkt inn på mange. Mange får personlige problemer fordi de tar de
negative karakteristikkene inn over seg.
I tillegg opplever
mange at de falder utenfor det vanlige aktivitetstilbudet til norske
ungdommer. Dårlig råd er en viktig grunn til at mange stenges ute. Mange
ungdommer med minoritetsbakgrunn har svært lite penger til rådighet.
Om de blir invitert på fjelltur eller andre utendørs aktiviteter som
er typiske i Norge, kan de bli stengt ute fordi de ikke har støvler
og varme klær.
Tyrkisk ungdom har
400-500 medlemmer. Ungdommene ønsker ikke prosjekter og tiltak som er
flerkulturelle som får dem til å føle seg sære. De vil delta på prosess
og li med på å skape som andre ungdommor.
Det tradisjonelle
i blant norsketyrkere er familiebaserte organisasjoner uten et selvstendig
ungdomsperspektiv. Ungdom vil ikke stå som medlemmer, fordi de er redede
for skepsis hjemme, men deltar gjerne på aktiviteter.
Himilo Youth har
en ressursperson som prøver å holde organisasjonen gående. Minoritetsungdomsorganisasjonene
opplever at de ansvarliggjøres fra alle i samfunnet rundt oss, fra departementer,
foreldre osv.
Organisasjonslivet
inviterer oss, men ingen tenker på hvordan vi klarer å drive organisasjonene
og stille på møter midt i arbeidstiden..
Faktum er: Har du
ingen organisasjon har du ingen stemme. En indisk jente som jeg møtte
på et LNU arrangement sa dette til meg.
De eneste tilskuddsordningene
som vi kan søke er slike som Idébanken som bare gir ut små beløp til
prosjekter. Etter dagens regler får vi ikke grunnstøtte som kan brukes
til å opprette et sekretariat.
Storbymidlene får
vi heller ikke del i fordi tiltak som gjelder skikkelige samfunnsproblem
prioriteres. I tillegg deles de fleste midlene i Oslo ut av bydeler
som har hvert sitt satsningsområde. Tyrkisk ungdoms dekker hele byen
og har ikke noen spesiell tilknytning til en enkelt bydel.
Store organisasjoner
har ressurser til å skrive velformulerte søknader om og får pengene,
selv om de kanskje ikke har kontakt til målgruppen, for eksempel minoritetsungdom,
i det hele tatt. Jeg har også fått å vite at man foretrekker å gi støtte
til prosjekter som har et integreringsperspektiv. Det betyr at en norsk
organisasjon får penger dersom den inviterer etniske minoritetsorganisasjoner
til å bli med på deres premisser, men det samme prosjekt kan ikke få
penger dersom minoritetsungdomsorganisasjonene søker alene. Begrunnelsen
er at minoritetsungdomsorganisasjonene ikke kan drive integreringsarbeid
selv.
Minoritetsungdommen
som har vært i Norge en stund falder også utenfor tiltakene for nyankomne.
Minoritetsungdomsorganisasjonene
som stadig finnes har etablert et debattforum. I alt er det bare 5-10
personer som er sentrale i organisasjonsarbeidet blant ungdommer med
minoritetsbakgrunn i Norge. Grunnen til dette er de personlige omkostninger
som følge av at alt må skje frivillige. Selv skulle jeg egentlig til
Tyskland for å motta en pris, men droppet dette fordi jeg fikk mulighet
til å tale på regjeringens dialogkonferanse.
Ungdom og det
offentlige – møtende eller kryssende interesser
Innledning v/ Inger
Aguilera, leder for Agenda X.
Vår
erfaring er at dagens ungdom shopper rundt og ikke vil være medlemmer.
Derfor trenger vi forståelse hos myndighetene for at man kan ha ungdomstiltak
som ikke baserer seg på medlemskap og disse også trenger offentlig støtte.
Aguilera avløste
sekretær Thor Bach som måtte melde avbud på grunn av sykdom.
Agenda X er et ungdomstiltak
som er knyttet til Antirasistisk Senter og har ARS som moderorganisasjon,
men for øvrig fungerer det selvstendig. Formålet med Agenda X er å øke
minoritetsungdoms deltakelse i det norske samfunnet. Fokus er rettet
mot det enkelte individ som vi tilbyr personlig støtte og ulike former
for utviklingsmuligheter.
Administrasjon.
Agenda X har to
medarbeidere tilknyttet Tor Bach og jeg selv som har 50 prosent stilling
I Agenda X og 50 prosent på antirasistisk senter. Rundt regnet 60 %
av mit arbeid går med til å skrive søknader. De resterende 40 prosent
bruker jeg til å rapportere tilbake om hvordan pengene blir brukt. Resten
av innsatsen er frivillig.
Vårt viktigste arbeidsredskap
er mobiltelefonen, særlig tekstmeldinger. Thor og Inger har alltid mobilen
på og kan kontaktes døgnet rundt, når det er problemer eller noe er
vanskelig. . Dette på kvelden eller natten. Dette er end el av arbeidet
som vi ikke mottar økonomisk støtte til.
Nettopp nå er Agenda
X i økonomisk krise fordi vi ikke har mottatt driftsstøtte for innværende
år. Bare takket være lån fra Antirasistisk senter kan vi foreløpig drive
videre i påvente av nye bevilgninger. Hadde ikke vi hatt Antirasistisk
Senter å støtte oss til, var vi allerede stengt.
Agenda X er delt
opp i tre tiltak: Agenda X-ungdom, Agenda X-kultur og Agenda X kurs
og opplæring.
Agenda X ungdom
driver oppfølgning av enkeltungdommer. Vårt redskap er kontrakter der
den enkelte ungdom og miljøet rundt forplikter seg på å bidra til å
løse problemene som ungdommen har. Dette gjelder for eksempel foreldre,
barnevern og skole. Dette kan være ungdom som sliter med rus, vold og
kriminalitet som vi prøver å hjelpe dem ut av. Noen ungdommer trenger
mat som vi deler ut, eller opplevelser som de får på turer.
Agenda X kultur
driver kulturell virksomhet, bl.a. skrive- og tegneserieverksted, drama
og rap. Agenda X kurs og opplæring driver bl.a. ledertrening, datakurs
og mediekurs.
Vår erfaring er
at dagens ungdom shopper rundt og ikke vil være medlemmer. Derfor trenger
vi forståelse hos myndighetene for at man kan ha ungdomstiltak som ikke
baserer seg på medlemskap og disse også trenger offentlig støtte.
Identitetsbygging
som organiseringsgrunnlag
Innledning v/ Lamisi
Gurah, leder Afrikan Youth in Norway (AIYN), systemutvikler og nyoppnevnt
medlem av styret for Senter mot etnisk diskriminering.
Det
er nytt i Norge å jobbe med identitet. Alt må knyttes til integrering.
Men man må vi hvem man selv er, før man kan inngå i samfunnet på en
positiv måte. Dett har man bl.a. forstått i USA og Storbritannia hvor
det jobbes mye med identitet.
Bakgrunnen for at
Afrika Youth ble startet var økende bekymring for situasjonen til afrikansk
ungdom både blant voksne og andre ungdommer. Først ble Afrikan Youth
startet som et prosjekt. Siden ble det en organisasjon. I dag drives
organisasjonen på det jeg kaller tvungen frivillig basis. De fleste
aktive er i tenårene.
Organisasjonens
formål er todelt å stoppe rekruttering til destruktive miljøer og gi
grunnlag for en positiv identitetsutvikling hos den enkelte. For å få
dette til prøver å lære ungdommene å takle motgang og omforme negative
erfaringer til noe positivt.
For å fremme en
positiv identitetsutvikling prøver Afrika Youth å trekke frem positive
ting om Afrika i offentligheten og informere ungdommene som bruker organisasjonen
om positive sider ved afrikansk historie og kultur som kan være motvekt
mot de negative forestillingene som finnes i samfunnet om afrikanere.
I skolen lærer ungdommene
ingenting om Afrika og afrikansk historie bortsett fra slavehandel og
kolonisering som er negative erfaringer. Deres etniske bakgrunn gjør
at de blir sett på som tapere i skolen som plasseres i NOA og blir bedt
om å dempe sine forventninger til hvilken utdanning de kan ta.
Ungdommen lærer
også om seg selv via media hvor Afrikanere som regel bare omtales i
negative sammenhenger. For eksempel kobles kriminalitet som begås av
utlendinger ofte til etnisk bakgrunn. Dette skjer ikke når etniske nordmenn
begår kriminelle handlinger. Afrikanere fremstilles også generelt som
stakkarslige. Dette gjør at ungdommene ofte få et negativt forhold til
foreldrenes etniske bakgrunn og representerer en trussel mot deres identitetsutvikling.
I deres hverdag
opplever de også ofte diskriminering og negative reaksjoner fra nordmenn.
Selv er jeg dataingeniør.
Når jeg presenterer meg med tittel reagerer nordmenn ofte med overraskelse,
og jeg får beskjed om at jeg har klart noe som jeg egentlig ikke burde.
Afrikan Youth forsøker
å skape arenaer for sosial læring og samhandling. Det sentrale tema
er identitet. Vi stiller spørsmål ved negative forestillinger om afrikanere
og diskuterer hva som gjør at våres bakgrunn gjøres om til noe negativt.
I tillegg driver
vi aktiviserende og forebyggende arbeid. Alle aktiviteter i Afrikan
Youth er brukerstyrt. Ungdom er representert i alle organisasjonsledd,
i lederteam, i arrangørgrupper osv. Afrikan Youth driver også opplæringsvirksomhet,
bl.a. lederutdanning og opplæring i skriftlig arbeid.
Jeg blir ofte spurt:
Hvorfor fokuserer dere bare på Afrikanere? Er dette ikke integrasjonshemmende?
Da forteller jeg at de aktive i Afrikan Youth representerer over tretti
forskjellige land. Det er heller ikke andre som fokuserer på afrikaneres
behov eller sikrer dem tilgang på ressurser og like muligheter.
Jeg pleier også
å vise til at det er alminnelig godtatt å arbeide med andre spesielle
grupper som trenger å styrke seg for å møte samfunnet. Dette gjelder
for eksempel homofile og kvinner. Da bør det også være mulig for Afrikan
Youth.
Afrikan Youth forsøker
å formidle kunnskap om Afrika og afrikanere gjennom aktive der de ferdes
på skoler og andre steder, men vi har ikke midler til et eget sekretariat.
Vår erfaring er
at det mangler informasjon i samfunnet om Afrika og afrikanere, og kun
en liten del av det som finnes er positivt.
Folk tillater seg
ofte å spøke om afrikanere og ting i Afrika som er negative og nedverdigende.
Man kan gå mye lenger hvis man spøker. Snart kommer det en film som
heter Svidd neger. Den handler om en hvit norsk kvinne som er utro og
føder en svart gutt. Det legges i en kurv og sendes nedover en elv hvor
det blir funnet av noen samer og blir same. Til slutt skjønner gutten
at han ikke er same og ender opp som kul og funky. Det er også en stereotype.
Afrikanere er late og gidder ikke så mye, bare høre musikk.
Vi henvendte oss
og ville diskutere filmens innhold og tittel. Svaret vi fikk fra produsenten
var: Ikke vær hårsår.
Vi har også undersøkt
mengden av informasjon om Afrika på biblioteker og i bokhandler. Det
viste seg at det finnes svært lite. Mange opplever diskriminering og
rasistiske holdninger i forhold til jobb. Når det er faglige problemer
på skolen er det afrikansk bakgrunn og manglende integrering som er
problemet, ikke dysleksi. Vi er også kommet så langt at mange er oppvokset
i Norge og har norske utdanninger. Likevel møter de lukkede dører.
Idrettsstjerner
er de eneste forbildene som norsk-afrikansk ungdom har, for eksempel
John Carew, John Ertzgaard eller Pah-Modou Kah. Aham Okeke var et forbilde
som ble hyllet og omtalt som en norsk idrettshelt inntil han gjorde
noe feil, så ble han en afrikansk
Mange ungdommer
”falder ut” på grunn av skepsis og fordommer. Når du har negative ting
rundt deg, gjør det noe negativt med deg. Det har ikke å gjøre med kultur
når noen ungdommer ”skeier ut”. Noen bryter kontakten med hjemmet og
bakgrunnen sin. Her kommer Afrikan Youths individuelle hjelpetiltak
inn i bildet.
Det er nytt i Norge
å jobbe med identitet. Alt må knyttes til integrering. Men man må vi
hvem man selv er, før man kan inngå i samfunnet på en positiv måte.
Dett har man bl.a. forstått i USA og Storbritannia hvor det jobbes mye
med identitet.
Hvordan definerer
vi så afrikanere, våres målgruppe? Afrikan Youth er for alle som har
blodsbånd eller røtter til Afrika. I dag har Afrikan Youth medlemmer
med bakgrunn fra USA, Latinamerika, Karibia og Afrika. I øyeblikket
har vi kontakt til ca. 200 ungdommer. Siden Afrikan Youth ble startet
har vi hatt kontakt med over 1000 ungdommer.
I dag er ungdom
ikke nødvendigvis knyttet til en organisasjon og ønsker ikke de forpliktelsene
som ligger i å drive vanlig medlemsarbeid. De er brukere av ulike tilbud
og ofte for kortere perioder. Dette har betydning for hvordan Afrikan
Youth er organisert.
Afrikan Youth er
ikke en medlemsorganisasjon. Det er heller ikke et heltids fritidssenter.
Det er et aktivitetstilbud som har brukerorganisering. Det vil si at
organiseringen foregår rundt aktivitene. Samtidig har vi et todelt formål.
Det ene er å fremme synspunkter overfor samfunnet. Det andre er innsatsen
for å ta vare på enkeltpersoner. Det ene er mer politisk og det andre
mer sosialt, og det gjør det vanskelig å plassere oss i noen bås.
Tidligere har vi
lånt lokaler av bydel 5, og jeg må nevne at hadde det ikke vært for
bydel 5 hadde ikke Afrikan Youth kommet så langt som vi er nå. Få får
dessverre slik støtte fra en bydel som vi har fått.
Nylig ble vårt lokale
overtatt av Olav Thon og leien ble satt opp til et nivå langt over det
vi kunne klare. Vi var imidlertid så heldige at Thon-gruppen hadde et
gammelt verkstedlokale som vi kunne overta til billig leie. Det driver
vi nå og setter i stand på dugnad. Dette lokalet skal være den fremtidige
base for våre aktiviteter.
Dessverre er det
ikke alle som har vært så heldige som vi. Det er meget trist at VietNor
er lagt etter 7 års virksomhet. De fant det dessverre ikke forsvarlig
å drive videre på de vilkår de hadde. De fant ikke at de ikke lenger
kunne forsvare å engasjere ungdom samtidig som organisasjonens drift
til stadighet var truet på grunn av manglende midler til drift.
Urbane ungdommers
behov
Innledning v/ Farooq
Farooqi, Bydel 5
Min
erfaring er at ungdom i dag sier: Jeg har ikke bruk for å være medlem,
og at vanlige norske organisasjoner ikke appellerer til minoritetsungdommen.
Samtidig er det feil at ungdommen bare vil ha penger og forbruk og ikke
ønske å endre seg og sine omgivelser.
Temaet for denne
innledning er livet utenfor medlemsorganisasjonene og oppvekst i en
urban setting.
Jeg har invitert
med Babou Sarr til å si noen ord også, så vi deler taletiden.
Jeg sitter i Minoritetsarbeidsgruppen
i bydel 5, Grünerløkka-Sofienberg
Oslo kommunen engasjement
i forhold til minoritetsungdommer i bydel 5 startet allerede på 70-tallet
hvor man så at ungdommer med innvandrerbakgrunn i liten grad gjorde
bruk av etablerte ungdomsklubbene. Dette førte til at lederne for fritidsklubbene
foreslo å etablere et spesielt tilbud for minoritetsungdommer. En arabisk
og en pakistansk fritidsklubb ble opprettet. De nasjonale fritidsklubbene
fungerte frem til 1994 hvor de ble avviklet etter ønske fra brukerne.
I stedet valgte vi en ny modell som ble tilrettelagt for å håndtere
etnisk mangfold. Dette ble til ungdomsklubben X-ray i Brenneriveien
som fungerer etter brukerstyringsprinsippet med et eget styre valgt
blant brukerne.
Min erfaring er
at ungdom i dag sier: Jeg har ikke bruk for å være medlem, og at vanlige
norske organisasjoner ikke appellerer til minoritetsungdommen. Samtidig
er det feil at ungdommen bare vil ha penger og forbruk og ikke ønske
å endre seg og sine omgivelser.
Ungdom vil stadig
tas med på råd og medvirke og påvirke. Derfor hadde det også stor symbolsk
betydning at ungdommen fikk overrakt egne nøkler da X-ray ble åpnet.
Dette var et signal om at vi hadde tillit til ungdommene og dørene til
X-ray er åpne for alle. Det står ikke voksne i døren og kontrollerer
hvem som slipper inn. Tvert imot er X-ray åpen for alle 24 timer i døgnet
syv dager i uken. Likevel har ungdomsklubben unngått problemer og utviklet
seg til en stor suksess hvor ungdommer styrer selv og lærer av hverandre.
X-ray har nå eksistert
i 8 år og har et ukentlig besøkstall på 450-500 ungdommer.
De minoritetsungdommer
som kommer på X-ray trenger felles aktiviteter og noen som tror på dem,
stoler på dem og tar dem på alvor. Samtidig trenger de å styrke sin
personlighet, og dertil trenger de rollemodeller.
Afrikas Youth gjør
en kjempejobb i så måte. Nylig har vi også blitt kjent med det arbeidet
Tyrkisk ungdom driver. Derfor er det kjempeviktig at myndighetene støtter
disse organisasjonene økonomisk.
Kommentarer fra
Babou Sarr
Min
erfaring er at minoritetsungdommenes fokus er på aktiviteter, men de
mistrives med organisasjonslivets formalia. Deltakelse i en organisasjon
eller en aktivitet er heller ikke nok for dem. I dag ønsker ungdommene
å drive med flere aktiviteter. Fleksibilitet må derfor være et motto,
eller når vi ikke frem til disse ungdommene.
Det jeg skal si
i dag sier jeg på bakgrunn av mine erfaringer som aktiv og leder i Non-fighting
Generation som ble startet for 12 år siden og nedlagt i forfjor. Da
jeg tok over som lede holdt Non-fighting Generation på å dø ut. Så vi
måtte arbeide hele døgnet for å sikre organisasjonens overlevelse som
en positiv kraft blant minoritetsungdom i Oslo, og videreføre arbeidet
mot vold og konflikt.
I motsetning til
hva som ofte er forestillingen om byråkratiet hadde vi en ganske fin
dialog med Barn- og familiedepartementet, mens vi alltid hadde problemer
med å få Oslo kommune sentralt til å ta organisasjonen seriøst. Vi fikk
også til en dialog med LNU, selv om de har sine regler som var et hinder
for organisasjoner av vår type. Bydel 5 hjalp oss heldigvis økonomisk
og praktisk. Uten denne støtten hadde vi ikke klart oss. Ellers søkte
vi prosjektmidler og satte i gang de aktiviteter vi kunne.
I det følgende vil
jeg snakke om minoritetsungdommer s måte å delta i samfunnet på. Dessverre
er deltakelsen fra etniske minoriteter ikke kommet særlig langt, og
det har dessverre ikke blitt bedre med årene.
En stor del av grunnen
til dette er manglende støtte fra offentlige myndigheter og manglende
forståelse for disse ungdommenes måte å delta i samfunnet på.
Myndighetene må
vise større fleksibilitet og forstå at man ikke kan stille samme krav
til de fleste av disse ungdommene som man stiller i forbindelse med
tradisjonelt organisasjonsliv i Norge. Norge er et av verdens mest organiserte
samfunn, et foreningsland. Disse ungdommene har ikke den samme kultur
for foreningsliv. I motsetning til norske ungdommer lærer de ikke om
foreningsarbeid gjennom sine foreldre. Min erfaring er at minoritetsungdommenes
fokus er på aktiviteter, men de mistrives med organisasjonslivets formalia.
Deltakelse i en organisasjon eller en aktivitet er heller ikke nok for
dem. I dag ønsker ungdommene å drive med flere aktiviteter. Fleksibilitet
må derfor være et motto, eller når vi ikke frem til disse ungdommene.
En viktig grunn
til at Non-fighting Generation ble nedlag er at vi aldri fikk etablert
et sekretariat. Spørsmålet som myndigheter og politikere nå bør stille
seg er hvordan man kan støte opp om de organisasjoner og tiltak for
minoritetsungdommer som fremdeles eksisterer. For å sikre langsiktig
drift må de bl.a. sikres mulighet til å opprette sekretariater. Da skal
man legge vekt på hva disse organisasjonene står for og det arbeid de
gjennomfører og ikke formaliteter.
Non-fighting Generation
ble nedlagt fordi vi fikk motgang. Vi snakket omsider ved virkeligheten
som viktige beslutningstakere ikke ønsket å høre om. Derfor ble vi motarbeidet
i en del sammenhenger. Bla stiller vi det spørsmål om man blir belønnet
av myndighetene for å drive et seriøst arbeid med ungdommer eller for
å være PR-kåt.
Det offentliges
møte med minoritetsungdom
Innledning v/ Mari
Bollingmo, politioverbetjent, forebyggende avdeling Manglerud politistasjon.
Det
finnes ting som frivillige organisasjoner kan tilby som det offentlige
ikke kan. Politiet kunne for eksempel samarbeide målrettet med minoritetsorganisasjoner
om enkeltpersoner som trenger oppfølgning.
Jeg representerer
avdeling for forebyggende arbeid på Manglerud politistasjon som dekker
7 bydeler i Oslo, hvorav Søndre Nordstrand er den største med ca. 35.000
innbyggere. Der er vi 16 stillinger som bare jobber med kriminalitetsforebyggende
virksomhet.
Tverretatlig samarbeid
med skole, barnevern, fritidstilbud osv. er en forutsetning for at vi
kan lykkes. Vi sliter imidlertid med at dette er bygget ulikt opp i
ulike bydeler.
Holdningsskapende
virksomhet hadde vi mye av tidligere. De fleste som gikk på skole på
80-tallet har hatt besøk av politiet i klassen. I dag er det svært lite
av dette fordi det har vist seg mer effektivt å rette seg mot individer.
Hovedparten av vårt
arbeid er derfor reaktivt. Det vil si at politiets forebyggende arbeid
konsentrerer seg om ungdommer som registreres hos politiet i tilknytning
til kriminelle forhold.
15 åringer er den
mest anmeldte aldersgruppen. Det betyr at dersom vi skal forebygge kriminalitet
må vi starte tidlig. Derfor prioriterer vi 13-14 åringer. Det betyr
at ungdommer som er registrert en gang hos politiet skal være målgruppen.
Alle ungdommer i
den nevnte aldersgruppen som registreres hos politiet førs te gang kaldes
inn til en bekymringssamtale. Bekymringssamtalen er forebyggende avdelings
viktigste arbeidsredskap. Det er nå foreslått lovfestet at alle ungdommer
som registreres hos politiet skal kalles inn til bekymringssamtale.
Under bekymringssamtalene
orienterer vi om de vanlige konsekvensene av ikke lenger å ha rent rulleblad.
I tillegg prøver vi å kartlegge årsakene til at den enkelte ungdom begår
kriminalitet. Dette omfattet bl.a. forholdene i hjemmet. Ut fra dette
prøver vi å iverksette tiltak som kan forebygge gjentakelse. For eksempel
kan det hende vi konkluderer at skolen må følge bedre opp. Eventuelt
melder vi også fra til barnevernet. Dette innebærer å jobbe mye med
følelser. Denne biten kan være vanskelig når tolk kommer inn i bildet.
Forhold som vi forebygger er bl.a. høyreekstremisme, barneran og tagging.
Det hender ofte
at vi ber om fritak fra taushetsplikt og ber om støttende tiltak fra
bydelen for eksempel fritidsklubb. Problemet kan imidlertid være et
problem at fritidsklubb ikke finnes den aktuelle aldersgruppe i alle
bydeler. Flere bydeler har nylig lagt ned ungdomsklubbene sine.
Hver måned anmeldes
ca. 50 ungdommer. Da sjekker vi alltid at det finnes optimale forebyggende
tiltak for disse. På kriminalstatistikkene ser man bl.a. at minoriteter
oftere begår ran, mens etnisk norske oftere tagger. Etnisk bakgrunn
kan imidlertid ikke forklare noe i seg selv. Man må gå bak tallene og
se på konkrete årsaker.
På kriminalstatistikken
kan vi også se konsekvenser av prioriteringer i bydelene. I en bydel
kom for eksempel jenter på 13 år særlig dårlig ut på statistikken. Dette
hadde sammenheng med at det ikke var noe tilbud til denne aldersgruppen
av jenter i bydelen. Sammenhengen ble bekreftet igjennom en undersøkelse.
Etniske minoritetsorganisasjoner
bør delta mer i den offentlige debatten om disse spørsmålene. Det finnes
ting som frivillige organisasjoner kan tilby som det offentlige ikke
kan. Politiet kunne for eksempel samarbeide målrettet med minoritetsorganisasjoner
om enkeltpersoner som trenger oppfølgning.
Kommentarer fra
Kemal, Søndre Nordstrand politipost
Det
er klart at det å være med i en ungdomsaktivitet kan være kriminalitetsforebyggende,
og derfor er og disse organisasjonene ( minoritetsungdomsorganisasjonene,
vår anm.) viktige
Jeg blir ofte spurt
om mine erfaringer med å ha minoritetsbakgrunn i politiet. Stort sett
har jeg hatt positive erfaringer med å være politi både i forhold til
etnisk norske og etniske minoriteter. En fordel som jeg ser er at verstingene
med minoritetsbakgrunn kanskje strammer seg mer opp når jeg kommer.
Jeg kan kanskje lettere få dem til å skjerpe seg. Det er også en fordel
at jeg kan spille på min bakgrunn bl.a. under bekymringssamtaler. Jeg
kan for eksempel avmystifisere en del ting, eller si at det du har gjort
har ikke noe med ære og respekt å gjøre. Jeg har kanskje også bedre
mulighet til å støtte foreldrene.
Ellers vil jeg si
at kulturforskjeller etter min mening ikke kna brukes til å forklare
noe når det gjelder kriminalitet. Den eneste kulturelle forskjell som
kanskje kan være relevant i noen saker er synet på familie versus individ.
Ellers håper jeg at noen forskere snart dokumenterer at det ikke er
sammenheng mellom kultur og kriminalitet. Min opplevelse er at forklaringene
på kriminalitet skal finnes på det individuelle plan.
Det er klart at
det å være med i en ungdomsaktivitet kan være kriminalitetsforebyggende,
og derfor er og disse organisasjonene ( minoritetsungdomsorganisasjonene,
vår anm.) viktige
Utrop – presentasjon
av et ungdomsprosjekt
Innledning v/Majoran
Vivekananthan, redaktør for utrop.no
Formålet
til utrop er å presentere nyheter og informasjon om det norske samfunnet
med et minoritetsperspektiv på ting. I ett år har vi dekket det meste
som har skjedd i forhold til etniske minoriteter
Utrop er en multikulturell
nettavis som hadde premiere 25. oktober i fjor. Det vil si at vi faktisk
fyller et år i dag.
Utrop har rundt
200.000 hits i måneden tilsvarende 80.000 unike besøkende. Da fundamental.no
nylig ble lagt ned fikk vi en signing på over 2000 unike besøkende.
Formålet til utrop
er å presentere nyheter og informasjon om det norske samfunnet med et
minoritetsperspektiv på ting. I ett år har vi dekket det meste som har
skjedd i forhold til etniske minoriteter.
Nettopp nå holder
vi på med å oppbygge en database over ressurspersoner som har minoritetsbakgrunn.
Om kort tid skal vi også lansere en ny tjeneste finnvenn.no hvor minoritetsungdommer
kan komme i kontakt med hverandre. For noen kan dette være en datingtjeneste
som gjør det mulig å komme i kontakt med likestilte personer i Norge.
Grunnen til at utrop.no
har fungert er at alt arbeid gjøres ulønnet og er basert på kommunikasjon
over Internett. Kommunikasjon over Internett sparer mange penger sammenlignet
med tradisjonell publisering og gjør at vi kan holde utgiftene våre
nede på et minimum. Så langt har vi nemlig nesten ingen inntekter.
Minoritetsungdom
i religiøse organisasjoner
Innledning v/Amber
Khan, Talskvinne World Islamic Mission
For
oss er det en stor utfordring å skape toleranse i forhold til Islam
og aksept for at ungdommer kan være muslimer. Moskeen er møte plass
for mange ungdommer. Gjennom Moskeen styrkes deres identitet, og ungdommene
får tilhørighetsfølelse. I moskeen blir de sentrum, mens de opplever
å befinne seg i periferien i det øvrige samfunn.
Jeg representerer
World Islamic Mission som er en av Norges største muslimske menigheter
med 5.500 medlemmer.
For oss er det en
stor utfordring å skape toleranse i forhold til Islam og aksept for
at ungdommer kan være muslimer. Moskeen er møte plass for mange ungdommer.
Gjennom Moskeen styrkes deres identitet, og ungdommene får tilhørighetsfølelse.
I moskeen blir de sentrum, mens de opplever å befinne seg i periferien
i det øvrige samfunn.
World Islamic Mission
drive flere typer ungdomsarbeid. I moskeen har vi egne aktiviteter for
ungdom. På Blindern har vi en egen studentgruppe som gjennomfører aktiviteter.
Vi deltar også i
Norges muslimske ungdom, NMU, som har en lang rekke aktiviteter, bl.a.
seminarvirksomhet. NMU gir også ut en egen publikasjon hvor ungdom kommer
til orde. Mange ungdommer er også aktive gjennom Islamsk kvinnegruppe
i Norge, IKN, som har kafé, helsestudio og hjelpeapparat for kvinner.
Det finnes ca. tre
milliarder muslimer i verden. Fro World Islamic Mission er det viktig
å understreke at disse er svært forskjellige og muslimer ikke kan behandles
som én gruppe. I det seneste året har vi dessverre sett en økt tendens
til at dette skjer verden over, også i Norge. Dette rammer muslimske
ungdommer som på mange måter er som norske ungdommer flest. De har aspirasjoner
og vil ikke ekskluderes. Dette skjer dessverre likevel. Mange muslimske
ungdommer opplever negative holdninger fra andre. Da er det ekstra viktig
at disse ungdommene har et solid ståsted med personlig nettverk og positive
rollemodeller. Dette prøver moskeen å gi dem.
