Høringsuttalelse
til rapport om tilsskuddsordingen til
landsdekkende organisasjoner på innvandrerfeltet. Ref 02/1338 pbg
Innledningsvis ønsker
vi å si at vi jevnt over er fornøyd med denne rapporten. OMOD sitt syn
på hva slags endringer som er ønskelige i forhold til denne tilskuddsordingen
er tidligere presentert til departementet, og også til Statskonsult.
Vi opplever å ha fått gehør for våre ønsker både i forhold til Statskonsult
sin rapport, og nå også i forhold til departementets arbeidsgruppe.
Vi har likevel noen
områder vi ønsker å gi utdypende kommentarer på:
1.
For det første
ser vi svært positivt på arbeidsgruppens pragmatiske tilnærming til
frivillighet, likeså at tilskuddsordningen vil være med på å sikre
en kontinuitet i kjerneområdene. Dette siste er svært viktig, og en
nødvendighet for resultater i det viktige langsiktige arbeidet. Vi
ser svært positivt på at man må søke støtte til prosjekter ut over
kjerneområdene på andre fagdepartements budsjetter og/eller tilskuddsordninger.
Vi ønsker likevel her å tilføye at det da må være en reelll mulighet
for dette. OMOD har ved flere anledninger søkt andre departement.
Vi har da opplevd at søknaden automatisk sendes til KRD, med begrunnelse
at departementene ikke har midler til rådighet til den type arbeid.
Det skal sies at vi har en dialog med andre departement for å se nærmere
på dette, men ikke alle er klare til å sette økonomi bak sitt ønske
om å ta sektoransvaret på alvor.
Vi mener derfor
det er nødvendig at KrD går i en dialog med andre departement også
i forhold til mulighet for innvandrerorganisasjoner til å søke støtte
hos dem. Det skal sies at BfD har hatt midler i forhold til tvangsgifte
og omskjæringstiltak, men generelt er det nesten lukket dersom vi
ønsker midler i forhold til arbeid på skolesektoren, sosialsektoren
og ikke minst på politi- og justissektoren.
2.
Kapittel 5 omhandler
kriterier for støtte. OMOD stiller seg bak arbeidsgruppens forslag
i forhold til hva som skal defineres som landsdekkende. Imidlertid
er vi ikke enige i arbeidsgruppens kommentarer til representasjon
av minoriteter i styrene. OMOD har tidligere gitt utrykk for at andelen
med minoritetsbakgrunn bør være minst 50% og vi står fortsatt på dette.
Vi finner det betenkelig at den nåværende regjering med statsråd Gabrielsen
i spissen nå har fått gjennomslag for en kvinneandel på 40% i bedriftenes
styrer, men at man i forhold til landsdekkende innvandrerorganisasjoner
ikke kan stille krav om at man bør ha 50% representasjon av personer
med minoritetsbakgrunn i styret. Vi finner dette for forsiktig og
lite fremadrettet i forhold til minoriteters representasjon i styrer
og utvalg – en viktig arena for deltakelse og makt i samfunnet. Dersom
man ikke skal kunne kreve %-vis andel i styrer på dette feltet – hvordan
skal man da kunne forvente representasjon på andre områder?
3.
Vi finner å måtte
kommentere noe som ikke er en innsigelse mot arbeidsgruppens konklusjoner,
men som slik det står virker svært lite gjennomtenkt. I kap 5.5.3.
omtales organisasjoner som baseres på en etnisk eller nasjonal gruppe:
”Spørsmålet er om det er ønskelig med organisasjonslandskap
på innvandrerfeltet som består av segregerte organisasjoner, basert
på etniske og nasjonale grupper, og om et segregert organisasjonsliv
bidrar til integrering i samfunnslivet”.
Vi ser det tvert
i mot som et problem at det i dag ikke finnes midler til minoritetsungdomsorganisajsoner
som nettopp er basert på etnisk eller nasjonal gruppe, som Viet-nor,
Himmolo youth og Afrikan youth in Norway (AYIN). Et eksempel er måten
AYIN jobber på. De ser det som svært viktig at ungdommene får en bevissthet
om sin afrikanske identitet også, og at man presenteres for et mer
nyansert bilde av Afrika enn det som det norske samfunnet kan bidra
med. Dessuten har de et ressursteam av voksne med afrikansk bakgrunn
som er leger, It-ingeniører, tannleger osv for å vise at svarte kan
få posisjoner og gode jobber. Denne identitietsbyggingen ser vi som
en viktig forutsetning for å kunne fungere i det norske samfunnet.
Uten en trygghet i forhold til egen identitet og uten å lære mekanismer
å takle utfordringer som er felles for svarte men som hvite aldri
vil forstå, vil man heller ikke kunne være i stand til å gi noe selv.
OMOD arbeider
derfor målbevisst for å styrke posisjonen til de nevnte ungdomsgruppene,
og ser disse segregerte organsiasjonene som en viktig forutsetning
for integrering.
Et annet spørsmål
er om de bør komme inn under post 73. Vi ser at man til nå har sagt
at organisasjonene som hovedregel må representere på tvers av nasjonalitet
eller etnisk bakgrunn, og foreslår at denne formuleringen blir stående.
Vi ser imidlertid
gjerne at departementet tar en gjennomgang over mulighet for at noen
av disse organisasjonene som gjør en så viktig jobb skal kunne få
mulighet til driftstilskudd.
Videre vil vi
påpeke at det i samme kapittel står at enkelte nasjonaliteter er svakt
representert i de fleretniske organisasjonene, og da nevnes vietnamesere
og somaliere spesielt. OMOD har over lengre tid hatt flere med somalisk
bakgrunn tilknyttet organisasjonen, både som ansatte i forhold til
prosjekter og som frivillige. Vi har pr. dags dato en sivilarbeider
med somalisk bakgrunn, og vi har et prosjekt spesielt rettet mot somaliere.
Vi har derfor et bredt nettverk i forhold til denne nasjonalitetsgruppen.
Mange av de henvendelsene vi får kommer fra personer med bakgrunn
fra Somalia. Vi har dessuten lenge hatt et godt samarbeid med Vietnor,
og har ikke den opplevelsen som media fremstiller om at denne nasjonalitetsgruppen
er spesielt lukket – i hvert fall ikke på ungdomssiden.
Igjen – vi er
enige med departementets konklusjon om hvem som skal kunne motta støtte,
men det forutsetter bedre ordninger enn hva som er tilfelle i dag
for nasjonale organisasjoner, og vi ber departementet arbeide videre
med denne utfordringen.
Vi mener også
at arbeidsgruppen bør ta stilling til hva man mener i forhold til
organisasjoner som oppstår på bakgrunn av et tema, og som primært
jobber i forhold til ett tema. Eksempel på slike temaer kan være norskundervisning,
tvangsgifte osv. Skal slike organisajsoner kunne få støtte over post
73?
4.
Kap 5.3.4. går
på faglig kompetanse, og OMOD anser dette som viktig. Vi ser at det
nå sees på muligheten for at dokumentasjon av kunnskap og formidlingsevne
skal vurderes for tildeling, og OMOD mener dette bør gjøres.
Vi ønsker også
å tilføye noe om hvorfor vi anser dette som viktig. Flere av organisasjonene
sitter i dag på en unik kompetanse på sitt felt, ikke minst på bakgrunn
av det store nettverket man har. Organisasjonene kan på en helt annen
måte enn myndighetene være i forkant av utviklingen. OMOD har i det
siste stadig fremmet at vår kompetanse bør benyttes i større grad
av myndighetene enn det som er tilfellet i dag. Et godt eksempel er
det nylig nedsatte forumet i justisdepartementet der den politiske
og administrative ledelsen i departementet sammen med Ngo'ene skal
møtes 2 ganger i året og ha en dialog rundt tema som foreslås av Ngo'ene.
Det er i denne forbindelse positivt at man i pkt. 7.4. foreslår at
myndighetene bør ha møter med organisasjonene for faglige diskusjoner.
Likevel ser vi
at det er behov for utvikling av kompetanse på stadig flere områder.
OMOD hadde i fjor en besøksrunde til flere forskningsinstitusjoner
da vi opplever at samfunnsforskningen på dette området faller i samme
felle som samfunnsforskningen generelt sliter med – man har et etterslep
– dvs at forskerne ikke nødvendigvis makter å ligge i forkant av utviklingen
og dermed ikke setter premisser for debatten, og heller ikke i stor
grad kommer med nyttige innspill som et ledd til videreutvikling.
Vi understreker at vi skriver dette med bred penn, og at det finnes
et par hederlige unntak, men at det likevel er et fenomen vi mener
å se. Vi har også fått en god dialog med forskere på dette området,
og ser det som viktig med et samarbeid mellom Ngo'er og forskningsinstitusjoner.
Det er NGO ene
sin oppgave å være i forkant. Eksistensgrunnlaget vårt hviler på at
vi klarer denne oppgaven. Vi ser det derfor som viktig å klare å følge
med på den forskningen som skjer i Norge, men også i andre land. Dette
krever ressurser primært i forhold til tid og kapasitet. Vi finner
det imidlertid viktig at Ngo'ene klarer dette, men ser at det lett
kan bli en salderingspost i den grad at vi ikke har mulighet til å
dra på konferanser osv , særlig i utlandet, som vi gjerne skulle deltatt
på.
5.3.5 omhandler
en samlet faglig profil, og Vi er svært positive til at arbeidsgruppen
nå stiller krav til faglig dyktighet, og at man faktisk må være faglig
dyktig som et kriterium for tildeling. Det samme gjelder i forhold
til 6.2.3. – vi er svært positive til krav om måloppnåelse.
5.
I kap 7.4. om
rapportering foreslår arbeidsgruppen at i tillegg til at man skal
sende inn rapport en gang i året samt jevnlige regnskapsrapporter,
så skal organisasjonene som mottar tilskudd evalueres jevnlig – det
foreslåes hvert 4. år. Vi må da spørre: Er dette vanlig praksis i
forhold til andre typer organisasjoner som mottar midler? Gjør man
dette i forhold til barne- og ungdomsorganisasjoner – miljøvernorganisasjoner
osv? Hvorfor ser man behov for evaluering, når man allerede har svært
godt grunnlag for å uttale seg om organisasjonenes resultater? For
det første viser regnskap hva man bruker midlene til. For det andre
leveres grundige årsrapporter. For det tredje foreslås det faglige
samtaler med myndighetene. For det fjerde vil kunnskap vise seg i
høringsuttalelser til myndighetene. For det femte skal man ha årlige
møter med UDI, osv osv.
Vi ønsker å vite
hvordan denne evalueringen er tenkt å foregå, og hvor mye midler man
har tenkt å sette av til dette. Det er da snakk om 10 organisasjoner
som skal evalueres av eksterne hvert 4. år . Vi ser at dette vil kunne
komme til å koste mye, og vi ser at midlene ikke skal taes fra tilskuddsposten.
Vi foreslår at det tenkte beløpet til evaluering heller legges til
tilskuddsposten.
Man må i dag levere
revidert aktivitetsplan for perioden 01.06.2002 – 31.12.2002. Man
lager altså:
- 1. Aktivitetsplan
for inneværende år
- 2. Revidert
budsjett for inneværende år
- 3. Årsrapport
for foregående år
- 4. Regnskap
for foregående år
- 5. Revisjonsberetning
for foregående år
- 6. Revidert
regnskap for de fem første mnd av inneværende år
- 7. Revidert
budsjett for de 7 siste mnd inneværende år
- 8. Revidert
aktivitetsplan for inneværende år
I tillegg vil
utvalget nå at vi skal evalueres hvert 4 år samt at man i tillegg
til aktivitetsrapporten skal lage et eget dokument for å bidra til
kartlegging av art og omfang av diskriminering. I aktivitetsrapporten
kommer det frem hva man har arbeidet med. Dersom man skal lage egne
rapporter ut over dette, vil det kreve mer midler til arbiedskraft.
Ellers blir det slik at man må arbeide med saker ett år, for så neste
år å arbeide med å rapportere dette.
Arbeidsgruppen
består av personer som arbeider i store byråkratiske organisasjoner.
Man glemmer da kanskje at Ngo'ene har svært få ansatte til å gjøre
alle oppgavene som i de store organisasjonene er organisert i ulike
avdelinger. Regnskapsansvarlig i Ngo'en gjør samtidig:
- sekretærarbeid
– ta imot telefoner, klienter, saksarkivering, gå gjennom aviser,
arkivere artikler
- saksbehandlerarbeid
- saksutredning,
som krever at man stadig setter seg inn i nye områder
- delta på seminarer,
ofte som bidragsyter som krever forberedelser
- være i kontakt
med ulike miljøer, fra forskningsmiljøer til miljøer på gateplan
- være informasjonsleverandør
i forhold til media, studenter, politikere, partier, organisasjoner,
myndigheter, institusjoner - søke info på internett og andre steder
- følge med
i det offentlige landskap eks stortingets spørretimer
- holde seg
oppdatert på faglitteratur, norsk og utenlandsk
- delta på møtevirksomhet
- skrive høringsuttalelser - delta i utvalg
- nettverksarbeid
og samaarbeid med andre organisajoner på området
- Drive lobbyvirksomhet
i forhold til viktige saker
Osv osv. Poenget
er at dersom man i tilegg til dette skal lage en omfattende rapport
ved siden av det som allerede leveres så krever der mye. Vi ser heller
ikke helt behovet for flere rapporter – vi ser imidlertid behov for
at myndighetene i større grad tar kontakt med NGO'ene og i større
grad benytter seg av den kompetansen som ligger her. I stedet for
en ny rapport, som lett kan forståes som enda en bevisfaktor for at
vi faktisk har eksistensgrunnlag, så foreslår vi at kunnskapen i NGO'ene
kommer til uttrykk ved at myndighetene tar kontakt. Dette skjer i
dag svært sjelden. Dersom organisasjonene er i møte med departementet
eller UDI skjer det etter forespørsel fra oss eller i forbindelse
med en konferanse, evt seminar.
Vi ønsker å avslutte
med å si at det må bli bedre samsvar mellom det vi skal gjøre og de
midler vi har til rådighet. Departementet har et ansvar i forhold
til å øke post 73, som nå har stått uforandret noen år.
